Nordmørsbyen vår

Aldri noensinne har jeg møtt slik fattigdom
Som da jeg etter bombingen til byen kom
Jeg stod omtrent der Kaibakken nå tar slutt
Og så en by som lå der brent og sønderskutt
Ruinene grinte mot meg hvor jeg vendte blikket
Jeg kjente da i hjertet det vel berømte stikket

Hva var det for et folk som kunne gjøre dette
Som kunne nordmørsbyen vår utslette?
Som femtenåring kunne jeg jo ikke skjønne
Hvorfor de lot svære bomber drønne
Så mange ganger har jeg spurt meg selv
Hvorfor de måtte bombe hus og kirkehvelv

Men kristiansunderne de brettet ermene opp
Og bygde oppatt byen sin uten stopp
Da nykirka stod ferdig og alterlyset tent
Da mente kristiansunderne at nå var verket endt
Og byen den ble vakker, ”den polykrome by”
For sine vakre farger fikk den så godt et ry

Selv om jeg er fra Averøy – en ”pekaill” er jeg visst
Så synes jeg at bombingen av Kristiansund var trist
Slikt satte nok et arr i mange unge sinn
Vi ropte til hverandre: ”det e by’n vår som brinn!”
For også vi i nære soner – på ”lainne” rundt omkring
Vil også meget gjerne om nordmørsbyen vår slå ring


Erling Brandvik